26. mai 2012

Torsdag, mareritt, og en form for tog tur

Jeg gjorde egentlig minimalt lite, og kanskje enda mindre på torsdag.
Sov litt lenge, så det ble bare en kopp kaffe og røyk, en dusj, og frokost, før jeg gikk. Til frokost hadde jeg de fløtegratinerte potetene som var igjen fra i går. Kan ikke klage på det.
Hadde tenkt å ta taxi til CC, men fikk egen sjåfør i stedet. Deilig. Gikk litt rundt på CC, men kan ikke si jeg ble særlig imponert. Til slutt ruslet jeg ned til Lysaker stasjon, for å vente på toget. Jeg gikk en liten gangvei, og over det jeg tror heter lille Akerselv, eller noe lignende, en ganske liten, men fin plass. På stasjonen fant jeg meg noe drikke, og noen boller til turen. Hvem hadde trodd at turen skulle ta litt mere enn 9 timer, istedet for litt mere enn 5. Ikke jeg i alle fall.
Rett etter Hokksund fikk vi beskjed om at det var noe galt med strømmen mellom Kongsberg og Nordagutu, og at vi ville få en stopp. Etter det kom det flere beskjeder, og en liten stopp i Kongsberg endte med: En time venting på Kongsberg, 1 time buss til Nordagutu, 2 timer med venting på med passasjerer på Nordagutu.
Mitt livs største mareritt er buss, så da vi fikk beskjeden på toget om at vi måtte ta buss videre, merket jeg at jeg stivnet helt, ble kvalm og svimmel. Så kom tårene. Når jeg har prøvd å ta buss før, har ikke reaksjonen kommet før jeg skal gå inn på bussen. Nå kom den med en gang, men lurer på om det er fordi jeg visste at skulle jeg videre hadde jag ikke noe valg. Jeg ble bare sittende å skjelve mens tårene rant. Jeg satt en plass på toget, hvor det er 4 seter og der satt det noen.

Ved siden av meg en godt voksen dame. Mot meg satt en mor, med en 18-20 år gammel sønn. Etter noen minutter fikk jeg spørsmål om noe var galt. Jeg fant ut at jeg like godt kunne fortelle den det. Vi ble sittende å prate litt, før jeg gikk ut for å lufte hodet og ta en røyk.
Da jeg kom inn igjen på toget, hadde de kommet frem til at hvis jeg ville kunne de prøve å hjelpe meg så jeg skulle klare det. Det sa jeg ja takk til. Bedre hjelp og støtte skal man lete lenge etter. En av de var med meg hele tiden frem til  bussen skulle gå. Da gikk mor og sønn inn på bussen og fant 4 seter, og da bussen skulle gå kom "mamman" ut for å hente meg og damen, og så leide de meg inn på bussen.
Damen ble sittende på siden av meg, og de to andre bak meg slik at jeg skulle slippe å være redd for hvem som satt der. Den timen turen varte var ett eneste stort mareritt, og jeg kan trygt love at hadde det ikke vært for disse tre fantastiske menneskene hadde jeg aldri kommet meg inn på den bussen.
Da vi kom frem sørget de for at jeg var en av de første som kom ut av bussen. Etterpå fikk jeg meg noen gode klemmer, og jeg kunne begynne å slappe av. Hvem disse tre personene egentlig er, vet jeg ikke. Eneste jeg vet er at mor og sønn ble hentet av mannen i Grimstad. Damen gikk av på stasjonen før Kristiansand, at ho hadde bodd i Farsund,og hadde ei venninne i romsleiren Jeg var så redd at jeg ikke tenkte på å spørre etter navn, og hvis de har sagt navnet sitt, kan jeg ikke huske det.
 Fra vi fikk beskjed på toget, til jeg kom hjem og la meg, er i en eneste stor tåke. Jeg vet at det har skjedd, men det er liksom litt uvirkelig. Da jeg kom ut av toget på Snartemo og kunne sette meg i bilen kjente jeg at jeg hadde hatt nervene i høy spenn hele tiden etter vi gikk av bussen. Det ble bare en røyk og en kopp kaffe før jeg sjanglet meg i seng. Det var veldig vanskelig å få sove, og når jeg sov hadde jeg mareritt. Nå to dager senere merker jeg det fortsatt på kroppen, men jeg klarte det. Jeg har tatt min første buss tur siden Caroline var ca 3 år. Hadde ikke gått uten hjelp, men uansett jeg klarte det!
BLOGGES

2 kommentarer:

Margrethe sa...

Du er flink som deler både tunge og glade sider med oss. Flott at du kom deg hjem og klarte bussturen. Stolt av deg. Klem.

Lena sa...

Skal jeg skrive en blogg, syntes jeg det er litt viktig å ta med det som ikke bare er flott. Da hadde blitt litt falskt. Ingen har det helt perfekt og bare fint. Er nok litt stolt av meg selv, men vet at det allikevel er pga hjelpen jeg fikk :)