29. apr. 2016

ET SLAG I TRYNE

Stort sett ser vi på livet vi lever som: greit nok, fint, bra, flott, fantastisk. Hverdagen gir oss på en måte faste rutiner, og ett innblikk av hva som skal skje fremover. Av og til skjer det små hendelser som virker store der og da. En stor uventet regning.Barn som er våkne på natta, problemer eller stress på jobben kan få oss til å miste nattesøvnen for en periode. Man blir sliten, orker ikke gjøre like mye, tenke at nå er det nok. Forkjølelse, influensa, omgangssyke, hodepine osv. sliter oss ut. Vi kjenner på disse hendelsene som slag i tryne, noe som tapper oss for energi. Så blir problemene på jobben løst, omgangssyken tar slutt, influensaen går over,  man får betalt den store regningen, og vi er tilbake til hverdagen.

Dessverre er det noen som får hardere slag i trynet. Man mister alt man har i brann, flom jordskjelv. Et kjært familiemedlem dør. Man får en dødelig sykdom, eller blir hardt skadet, eller en nær person. Voldtekt, mishandling, mobbing, og man vet ikke helt hvordan man skal komme videre i livet. Dette er harde slag i tryne, og får ting vi trodde var ille, slitsomme eller grusomme til å virke som bagateller. Noen sykdommer kan medisineres eller opereres. Noen skader kan fikses. Hus kan bygges opp igjen, selv om minner og bilder kan forsvinne fysisk, har vi de fortsatt i oss. Noen kommer seg ut av disse katastrofene, enten med hjelp av venner og/eller familie. Noen må kanskje ha litt hjelp utenfra





For noen blir disse store og små slagene for ofte, for mange og for harde. Angst og depresjon kommer snikende. Man blir redd, får vondt langt inn i sjela, stenger seg inne.  Til å begynne med prøver man å late som for omverdenen at ting går fint. Man er bare ikke helt i form, er sliten, forkjølet osv. Man tenker at dette skal jeg fikse selv. Man klarer mindre og mindre, nåtiden og fremtiden forsvinner. De små og store gledene i livet forsvinner. Håpløsheten blir sterkere, man blir nummen innvendig. Til slutt ser man kun ned i avgrunnen. Man er så gjennom sliten, kun et stort kaos i hodet som man ikke klarer å stoppe, samtidig som man er helt tom. Ingen livslyst tilbake. Det eneste som er igjen er håpløsheten og avgrunnen, og det eneste man vill er å dø. Ofte blir man plukket opp i tide, noen ganger må man prøve å ta sitt eget liv for å få hjelp, og dessverre for noen er det for sent, og de klarer å ta sitt eget liv. De har gitt opp livet, og så ingen annen utvei. Føler de er i veien for oss andre, og at livene deres ikke er verd noe. Som regel har de planlagt dette en stund, og det er vanskelig å oppdage selv om vi vet de stirrer inn i avgrunnen. Vi sitter ofte igjen og legger skylden på oss selv, for at vi ikke gjorde nok, men det er ikke vår feil. Vi gjorde så godt vi kunne. Ingen kan be om mer. 

Hvis man er så heldig å bli plukket opp i tide, har man en sjanse. Det kan ta uker, måneder og år med behandling, medisinering og ofte innleggelse for en liten periode for å finne ut hvor man skal starte, og for å prøve å finne en motivasjon. En måte å mestre dagene på. Finne det riktige verktøyet å jobbe med. Det er sjelden man blir frisk, men man vil finne en måte å leve med sykdommen på, og til slutt komme tilbake til en mer eller mindre "normal" hverdag. Kanskje klarer man å gå ut i jobb. Man må også lære seg å takle at noen mener man er gal og utilregnelig dersom man er psykisk syk, eller at det ikke fins noe som heter psykisk syk i det hele tatt. Heldigvis er det ikke så mange av de lenger i dagens samfunn, men de finnes. 
Det er en ting det virker som om man ofte glemmer, og det er at det er faktisk ikke bare voksne som får for mange og harde slag. Det skjer faktisk med barn også, og man kan ikke fornekte det. 


Kanskje ett litt uventet og rotete innlegg på min blogg. Har hatt lyst til å skrive et slik innlegg, og lignende i mange måneder, men tenkt at det passer ikke i en "familie" blogg. Eneste jeg kan si er: Har vært der selv. Ingen er perfekte.

Ingen kommentarer: