8. apr. 2017

DEN MENINGSLØSE ALDEREN

Fra før man får barn får man ofte mange advarsler på hvordan det er. Ofte legger de ut i store ord om hvor grusomme visse perioder kan være, men den alderen jeg frykter mest var det ingen som sa noe om. Nemlig den jeg kaller for "Den meningsløse alderen." Her er noen eksempler på advarslene man kan få. Jeg tenker at med regler med konsekvenser, oppfølging, frihet med grenser, og ubetinget kjærlighet kommer man langt. Man gjør så godt man kan, for ingen er perfekte.

Nyfødt: 
Man er så utslitt etter fødselen, og vanskelig å skjønne hvorfor babyen skriker hele tiden. Mange sliter med å komme igang med ammingen. Noen har ikke lyst til å amme, og stresser på grunn av press fra andre. -Jeg ammet kun barn nr 2. Første mann gikk jeg tom for melk, på grunn av stress. De to siste klarte ikke åpne munnen høyt nok (prematur),, men jeg ville ikke amme uansett fordi jeg går på medisiner.

Spedbarn: 

Man blir så sliten av å måtte stå opp mange ganger hver natt fordi babyen trenger mat, og tørr bleie. For ikke å glemme at babyen skriker så fort man legger den ned, og man får ikke gjort noe. 
-Jeg syntes det er fint at de vil ligge å kose i fanget, for den tiden med kos kommer ikke igjen. Det kan være slitsomt, men jeg sov når småen sov, og gjorde andre ting når de var våkne. Selvfølgelig kunne de ligge i lekegrinden, men det er utrolig hvor mye man får gjort med de små på armen. Selv med en dårlig kropp.

Småbarns alderen:
Her er det spesielt 3 års trassen som blir fremhevet. De nekter å gjøre det man sier. Skriker på butikken. Noen legger seg på gulvet, og raser. Ødelegger ting, og gjør andre ting bare en liten 3 åring kan klare, men sjelden de ødelegger ting med vilje, men har man små som utforsker må man regne med litt svinn. 3 år`s trass = mini monster. Til og med at barnet spør om alt, og prater hele tiden blir sett på som negativt. Alle spørsmålene, og skravlingen er jo bare herlig. Man kan jo bli lei, men å høre på alt de tenker, og lurer på er helt fantastisk. 

denne alderen er barn både høyt, og lavt. Hvis de får lov. Jeg elsker det. Man vet aldri hva som kommer, og ingen dag er lik, for barn som får bruke fantasien gir mye glede, men selvfølgelig innen rimelighetens grenser. 





4: Barneskolen:
Barnet blir ofte frekkere, og kan få en tendens til å si mindre pene ord. -Absolutt ikke gøy, og kan være slitsomt å terpe på språkbruk, men det er så mye annet positivt som skjer at det blir egentlig bagateller. Det er nå de begynner å bli store.

Tenårene og ungdomstiden:
Denne blir ofte beskrevet som tortur for foreldrene. Hormoner som raser rundt i kroppen, og igjen er ditt barn ett monster. Bare enda større, og sterkere, og det kan bli vondt for barnet å vippe mellom barn, og voksen. Man må rett, og slett bare prøve å henge med, gi støtte i valgene de tar, og jeg tenker at både ris, og konsekvenser er like viktig som kjærlighet, og oppmerksomhet. 

Både venner, og kjærester byttes etter humør, dagens interesse, og "bare derfor". Barnet blir vanskelig å forstå, og spør man hva som har skjedd i løpet av dagen, er som regel svaret: Ingenting. En artig alder med mange utfordringer for både barn, og voksen. Går man inn i tenårene som mobbeoffer, kan det bli en stor utfordring for alle. For da er det ikke bare hormonene som råder, men også en skjør psyke. Leste for lenge siden en fin beskrivelse av tenårene, og ungdomstiden. 
"Ungdomshjernen er som en rallybil uten fører."



Den meningsløse alderen
Jeg syntes at alle aldere har sin sjarm, og utfordringer. Min store frykt er den "meningsløse" alderen, og den har nå ankommet. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ikke gleder meg til den neste tiden. Den tiden er nok en blanding av tenårene, og ungdomstiden, og andre hormonelle ting. Hvis mobbing, eller andre former for mishandling er involvert, kan dette ende opp som en tid med mye smerte, og redsel for både barnet, søsken, og voksne. Dette er alderen hvor de syntes at mer eller mindre alt er meningsløs. 
Jonas var målet.
Jonas gav meg ett fint spørsmål her om dagen, men før jeg rakk å svare gav han meg sin versjon av svaret, og det svaret beskriver egentlig alt. 

Spørsmålet var: Hva er egentlig vitsen med å bli født? Svaret, og forklaringen han gav seg selv var bare fantastisk. "Det gir ingen mening i å bli født. Først er vi så små at vi må ha hjelp til alt. Når vi endelig kan gå, kan vi ikke gå der vi vil. Når vi blir litt større, kan vi ikke gjøre som vi vil for det kan være farlig. Som å prøve å klatre i tynne trær, prøve å hoppe over bekken, og spikke pinner. Å gå på skolen er bare tull. Hvorfor skal vi være der. Får jo ikke brukt det vi lærer der når vi blir voksne, og lekser er totalt meningsløst. Gir ikke mening at barn skal gjøre skoleting hjemme. Så blir man så stor at man skal velge hva man skal bli. Så er det mer meningsløs skole for å få jobb. Så jobber man hele livet, og dør! Så alt er meningsløst mamma. 
Det er ingen perioder fra man blir født til man dør til å gjøre det man vil. Så mamma. Man blir født, skole, jobbe for å få mat å sånn, bli gammel, og død. God natt mamma, nå skal jeg sove, selv om det er meningsløst, for jeg må stå opp for å gå på den meningsløse skolen. " 
Jepp. Tiden har kommet hvor man til det kjedsomme må minne de på hver dag hvorfor alt ikke er meningsløst. Innimellom har de dager hvor alt er topp. Har nok noe med hormoner å gjøre.


Dette ble ett mye lenger innlegg enn jeg regnet med, men håper du allikevel gadd å lese det.

Ingen kommentarer: